Hva tenkte dere da dere tok den første av dagens slurker?
Hva tenkte dere idet rusen festet grep?
Lukket dere øynen for konsekvensene av deres valg?
På hvilken måte forsvarte dere valgene ovenfor dere selv?
Jeg visste hvordan tilstanden var lenge før jeg hørte dere åpne munnen for å slippe ut de første ruspregede ordene, snøvlingen. Lenge før jeg så de slørete blikkene deres som ikke så meg lenger. Jeg visste, i det øyeblikket jeg satte foten innenfor dørstokken, hva som ventet. Alkoholens kraft veltet mot meg. Den helt særegne lukten og stemningen som da preget huset var aldri til å ta feil av.
Et hjem preget av sin helt egne atmosfære.
Det var en kamp å skulle late som ingenting, late som man ingenting merket. For det var jo det dere la opp til. Dere spilte uvitende om det dere nødvendigvis visste, at vi visste. Nok en dag var forsvunnet inn i rusen. Det var bare å brette opp ermene. Få unna lekser, småsøsken, husarbeid og fasadearbeid, alt i skjønn forening. Alt innhyllet i alkoholdunstene og usikkerheten.
Naiv er den som tror at dagen derpå- rusen ikke lukter. Den gjør det. Emment, surt, smertefullt. Uavhengig av hva, eller hvor lite/mye man har drukket så er den der, alkoholodøren. Dere trodde dere skjulte luktene ved å tie, tygge tyggis eller drikke vodka.
Den luktfrie vodkaen…
2 comments
Comments feed for this article
16.02.10 at 8:10 pm
Maryathome
“Du skal ikke merke” er tittelen på en bok av psykolog og forfatter Alice Miller som har skrevet mye om barn og oppvekst.
Det er et ordløst, men nådeløst budskap som barnet forstår, tar til seg og tilpasser seg. Barnet (kan) frarøves barndommen, trygge voksne og muligheten til å kjenne på egne behov.
Det er ikke slik det skal være,
men det går ikke an å lukke øynene av den grunn!
Jeg håper dere fortsetter å skrive.
Fordi det dere skriver om er livsnært,
men også fryktelig viktig – fordi dere bidrar til åpne øyne.
21.02.10 at 10:34 pm
litleheten
Hei!
Tusen takk for interessant boktips. Nei, vi kan ikke lukke øynene for det som skjer, for alle de barna som mister barndommen sin. Vi MÅ se, reagere. Innse at dette i mange sammenhenger er den brutale virkeligheten, en virkelighet vi ikke kan tillate oss å late som ikke finnes der ute.
Takk for sterke og viktige ord, og for at du ser.