Vær ikke redd for å vise at du ser!

Det er riktig som Litleheten skriver i posten under, at det har vært tungt å få noe ned på papiret den siste tiden. Det har ikke nødvendigvis vært tungt for egen del, tvert imot, vi får så mye god respons på det vi skriver at det blir meningsfylt å dele fra oppveksten vår. Det som virkelig har vært tungt, er å begynne å tenke på alle de barna som akkurat nå sitter rundt omkring i de tusen hjem og har det vondt. Barn fra alle kår, alle sosiale lag. Noen mer tydelig enn andre, andre skjules bak fine fasader; men det er like fullt samme smerte det dreier seg om. Samme angst for hva helgene vil bringe eller hva som møter en når man kommer hjem fra skolen. Det er hjerteskjærende å tenke på alt det disse barna må oppleve som følger i kjølvannet av fylla. Festing med drikkevenner, eller ramling rundt i gatene til alles spott og spe. Ingen som lurer på om du har lekser til i morgen, eller om gymtøyet er rent for eksempel. Ingen som stiller opp på foreldremøter eller andre aktiviteter.

Disse barna må greie seg selv. Og i tillegg må de tåle skammen og angsten for hva morgendagen vil bringe av bråk og kaos. De lister seg rundt på tå hev, redde for om de trår feil kan det være drikkingen begynner igjen. Redde for å vises for mye, men likevel lengter de etter å sees. Sees av noen som er snille, og ikke slike såkalte elskverdige nabokjerringer fra barndommen min som liksom brydde seg. Selv om drikkingen som foregikk bak våre fire vegger var noenlunde skjult, var det selvfølgelig en god del mennesker som visste. Disse damene stoppet meg gjerne på gaten, la hodet på skakke og spurte omsorgsfullt hvordan det egentlig gikk med moren min. Jeg har den dag i dag til gode å forstå hva i alle dager de ville jeg, en ti-åring, skulle svare på dette? ”Nei, mamma, hun har vært på polet i dag og kjøpt seg sprit for pengene fra sparebøssa mi og er vel i ferd med å drikke seg dritings akkurat nå!” Jeg svarte selvfølgelig ikke det, men stotret forlegent noe om at jeg trodde hun hadde det bra, mens jeg fikk med meg i øyekroken at de vekslet bedrevitende blikk.

Det var aldri noen som spurte hvordan jeg egentlig hadde det. Gjennom alle de årene dette foregikk i livet mitt, var det ingen som en eneste gang lurte på akkurat det. Men jeg tror at dersom noen hadde våget, ville jeg ikke klart å holde igjen. Om noen hadde satt seg ned på huk, sett meg i øynene og spurt hvordan det egentlig stod til med meg og mitt, hadde det bristet for meg. Uansett utfall, tror jeg at jeg hadde blitt veldig glad for at noen viste at de brydde seg. At noen viste meg at det som skjedde hjemme, ikke var min skyld. Noe jeg ikke kunne gjøre noe med. At jeg ikke trengte å skamme meg. Og ikke minst at mine foreldre helt sikkert var glade i meg, men at de hadde sine egne problemer som gjorde at de drakk. I voksen alder har jeg jo fått vite mange ting som gjør at jeg nå kan forstå hvorfor det gikk som det gikk med dem. At de hadde opplevd vanskelige ting som ingen hadde snakket med dem om den gang de var små. At de heller ikke hadde blitt sett.

Dette er poenget mitt: Man skal ikke være så redde for å la disse barna bli sett. Mange føler seg usikre på hva de kan gjøre når de står ovenfor barn de vet ikke har det godt. Man er redde for å tråkke over i privatlivets sfære og vet ikke helt hvordan en slik situasjon bør håndteres. Men det trenger ikke være så veldig komplisert. Det trenger ikke bety at man må sporenstreks sende bekymringsmelding til barnevernet eller sette i sving hele sosialtjenesten. I hvert fall ikke i første omgang. Man kan spørre barnet om det har det bra, om det er ting det vil snakke om og vise at man alltid vil være der om det er noe det har på hjertet. Du kan tilby et lyttende øre og vise at du ser. Det er en god start jeg kan love deg kommer til å bety uendelig mye.

Er du nabo, lærer eller venn, vær ikke redd for å vise at du ser og at du bryr deg!

Smilet når ikke øynene

Den siste tiden har det vært stille her på bloggen. Både Tenkeritenkera og jeg har vært i en fase hvor det har føltes tungt å skive om disse tingene. Litenheten har innhentet oss begge i en periode. Gjort oss usikre på om vi klarer formidle egne erfaringer på en slik måte at andre der ute ser alvoret i det å vokse opp som barn av alkoholikere. Får vi frem konsekvensene, både de umiddelbare, der og da, og senvirkningene? Får vi fram budskapet om at vi må våge bry oss?

En ting er hvordan tilværelsen var da vi vokste opp, en annen ting er at det fortsatt er slik i ufattelig mange hjem. Tusenvis på tusenvis av barn bærer med seg angsten for alkoholen, dag ut og dag inn. Angsten for hva som venter når de kommer fra skolen, hjem etter å ha vært hos venner. Angsten for å forlate hjemmet av fare for hva som da kan skje, når man selv ikke er tilstede. Tanker som alltid spinner. Utryggheten.

Jeg har ikke ord gode nok til å beskrive hvor uendelig viktig det er at man har et kontinuerlig fokus på, og gode velfungerende handlingsplaner for barn utsatt for rusproblematikk. Handlingsplaner som innebærer reelle tiltak. Ikke bare snakk. Vi kan snakke til vi blir blå. Men uten at noe faktisk blir gjort, så er det til sørgelig lite hjelp for det barnet det måtte gjelde. Jeg er overbevist om at det er nødvendig med en omfattende kunnskapsheving, kanskje spesielt mht studenter som skal ut i yrker som involverer barn. Det må jobbes for innsikt og genuin empati. Det må legges ned et grundig holdningsskapende arbeid som gjelder oss alle.

Vi kan ikke glemme, lukke øynene. Barn som vokser opp med rus har krav på en trygg barndom på lik linje med alle andre barn. Men hva gjøres egentlig?

Hvor mange kan plukke ut alkoholikerbarnet som befinner seg i nærsfæren? For det er der, garantert. Før eller siden vil man møte et barn som vokser opp under forhold preget av rus, og hva gjør man da? Dette er vanskelig. Veldig vanskelig. Kan vi tillate oss at hensynet til den voksne kommer først? Er vi redd for å ta feil?

Ingen oppdaget meg. Men det jeg med sikkerhet kan si, er at signalene var der. Jeg var smilende, sky, lukket og pliktoppfyllende ut til fingerspissene. Jeg var, på grensen til det absurde, opptatt av at alt måtte være prikkfritt. Andre som meg reagerer annerledes, med handlingsmønstre som spenner fra voldsomt sinne, frustrasjon og til tydelig mangel på tillit til voksne/autoriteter.

Det er et sørgelig faktum at barn av alkoholikere svært ofte er uten tillit til voksne mennesker. Jeg stolte i liten grad på menneskene rundt meg. Holdt alle på en armlengdes avstand for å slippe sorgen ved å bli skuffet. Jeg smilte, selv om jeg ikke smilte.

Tar man seg tid til å gå disse barna nærmere etter i sømmene, se dem i øynene, så ligger utømmelige kilder av ensomhet der. I blikket.

Smilet når ikke øynene.

Forakt

Kunne man se litenheten jeg bar med meg? Jeg tror ikke det, vet ikke. Noen gjorde det. Det må de ha gjort. Det var som om jeg krøp inn i meg selv og verden begynte å spinne de gangene jeg våget sette ord på hvem jeg var og navnga følelsen av å være annerledes.

Følelsen av litenhet var og er der fortsatt. Jobbes med.

Den store angsten for meg var alltid at andre skulle se på meg med nye øyne, se på meg med øyne som tilkjennega at de syntes jeg var like lite verdt som jeg selv gjorde, hvis de fikk vite. At de skulle se på familien min som annenrangs vare. Vi var jo ikke det, er ikke det. Vi hadde vårt, som så mange andre hjem både den gangen og nå, og vi trengte hjelp.

Vi opplevde fyll og vold i større og mindre grad. Vi dro av og til på ferieturer. Ferieturer hvor skammen lå klistret utenpå kroppen over foreldre som knapt var i stand til å stå oppreist, og i langt mindre grad ta vare på oss barna. Det verste var vel nesten alle de voksne som stirret på oss med hevet øyenbryn og rullende øyne mens de ristet på hodet av mine foreldres oppførsel ute i det offentlige rom. Hadde det vært bedre om vi holdt oss innendørs slik at man slapp forholde seg til oss?

Hvorfor var det aldri noen som grep inn, som gjorde noe konkret?

Tenkte disse menneskene noen gang på at dette var noe vi barna registrerte, at dette traff oss rett i hjertet og forsterket skammen, skyldfølelsen og sorgen? Tenkte de på hvor smertefullt det var å se at andre syntes dårlig om foreldrene våre? Dette var menneskene våre, foreldrene våre som vi elsket, og som vi ønsket andre skulle respekterer til tross for alkoholen. Det gjorde det hele enda vanskeligere, dette at andre så ned på dem. Gjorde annerledesheten enda mer påtakelig. Reduserte oss til ingenting. Hadde de bare latt være vise forakt. I et barnesinn var det slik det ble oppfattet, som forakt.

Det var ikke fordi vi barna ikke visste hvordan vi skulle oppførte oss ute blant folk at menneskene rundt oss reagerte, for vi oppførte oss i overkant pent. Sjenerte og usikre på hvordan vi skulle forholde oss til foreldrene våre, og andre voksne som så det samme som oss, gjorde vi det vi kunne for å være mest mulig usynlige. Vi passet på hverandre. Passet på foreldrene våre. Mens de drakk. Drakk seg fra vett og forstand.

Jeg husker smerten ved å se hvordan de flaske for flaske endret karakter. De fine foreldrene mine som kunne være verdens beste når de ikke drakk. De nydelige menneskene som ikke klarte la være. Jeg hadde ikke lyst at andre skulle se dem slik. At andre skulle vise sine avsky. I voksen alder har jeg spurt meg selv om dette: Med hvilken rett viser man avsky og forakt overfor et annet menneske? For barnas skyld må man trå varsomt.

Jeg er av den klare oppfatning at man skal gripe inn, men at man som voksen har et usedvanlig viktig ansvar når det kommer til situasjoner som dette. Av hensyn til barnet må og skal en trå varsomt. Også alkoholikeren med barn har krav på respekt.

Barnet kommer først, alltid. Men også barnet fornedres når forelderen fornedres.

Alkoholodøren

Hva tenkte dere da dere tok den første av dagens slurker?
Hva tenkte dere idet rusen festet grep?
Lukket dere øynen for konsekvensene av deres valg?
På hvilken måte forsvarte dere valgene ovenfor dere selv?

Jeg visste hvordan tilstanden var lenge før jeg hørte dere åpne munnen for å slippe ut de første ruspregede ordene, snøvlingen. Lenge før jeg så de slørete blikkene deres som ikke så meg lenger. Jeg visste, i det øyeblikket jeg satte foten innenfor dørstokken, hva som ventet. Alkoholens kraft veltet mot meg. Den helt særegne lukten og stemningen som da preget huset var aldri til å ta feil av.

Et hjem preget av sin helt egne atmosfære.

Det var en kamp å skulle late som ingenting, late som man ingenting merket. For det var jo det dere la opp til. Dere spilte uvitende om det dere nødvendigvis visste, at vi visste. Nok en dag var forsvunnet inn i rusen. Det var bare å brette opp ermene. Få unna lekser, småsøsken, husarbeid og fasadearbeid, alt i skjønn forening. Alt innhyllet i alkoholdunstene og usikkerheten.

Naiv er den som tror at dagen derpå- rusen ikke lukter. Den gjør det. Emment, surt, smertefullt. Uavhengig av hva, eller hvor lite/mye man har drukket så er den der, alkoholodøren. Dere trodde dere skjulte luktene ved å tie, tygge tyggis eller drikke vodka.

Den luktfrie vodkaen…

Barn av alkoholikere må på dagsorden!

Alle ble vi vel både rystet og triste over følgende melding på twitter i forrige uke ( Mikkel Grüner ):

”8-9 årig jente foran Remaen, tom i blikket, passer mammas to plastposer fulle av øl mens mamma bommer røyk. Brist, mitt hjerte.”

7:49 AM Feb 12th

Hva ville jeg gjort i tilsvarende situasjon? Hva kunne man gjort? Er de første tankene som slår meg. Jeg vet jo så inderlig godt hva som venter denne jenta når hun og mammaen kommer hjem til seg selv. Da skal flaskene tømmes og de skal hjelpe mamma til å døyve sine sorger. Kanskje vanker det kjeft, eller juling. Eller ingen av delene, bare apati. Mamma har nemlig nok med seg selv. Hjertet mitt gråter for henne. Hun minner meg om meg selv da jeg var liten. Skammen jeg følte i tilsvarende situasjoner slipper aldri. Men til tross for at smerten ved å leve under slike forhold gjennomsyret hele tilværelsen, falt det meg aldri inn å snakke med noen eller søke hjelp. Lojalitetsfølelsen ovenfor de som hadde satt meg til verden paralyserte meg.

Barn ber ikke om å bli født. Det er heller ingen selvfølge å bli tildelt en mor og far som faktisk bryr seg, eller som er utstyrt med foreldrekompetanse og ikke bare har mer nok med seg selv og sitt. Mange barn er dessverre et resultat av tilfeldigheter eller misforståtte oppfatninger om at bare man blir foreldre så blir alt så mye bedre. Da vil ekteskapskonflikter løse seg eller de psykiske traumene forsvinne for alltid. Det er den viktigste av alle jobber, men den eneste hvor du ikke trenger noe papir på at du faktisk duger og hvor det skal svært mye til før man kvalitetssikres.

Man trenger ikke å ha forstått mye i livet for å se sammenhengen mellom omsorgssvikt i barndommen og psykisk strev i voksen alder. Et strev som kan gi forskjellig utslag. Utad er det mange som klarer seg godt. Så godt at man ikke kan forestille seg at de har opplevd noe trist eller strevsomt i hele sitt liv, fordi de sliter med ettervirkningene i stillhet. Andre igjen ender opp på feil side av loven og blir en av samfunnets tapere som foraktes av omverdenen. Slik foreldrene deres i sin tid muligens ble foraktet. Ikke nok med at de den gang var ufrivillige ofre for omsorgssvikt fra sine nærmeste, men de skal i tillegg straffes i voksen alder fordi de ikke er en av dem som takler sorgen i stillhet.

Derfor må det forebygges. Barn må først og fremst slippe å leve under slike forhold. Vi kan ikke kalle oss et sivilisert samfunn når vi med vitende vilje lar våre små vokse opp med foreldre som misbruker narkotiske stoffer eller alkohol. Ofte begge deler. Man må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer en selv. Men hva kan gjøres? Hvilke konkrete tiltak finnes for disse barneskjebnene? Har politikere disse barna på dagsorden, eller blir de først aktuelle den dagen de kommer på kriminalitets statistikken?

Denne bloggen ble ikke til fordi vi som skriver her har et intenst ønske om å tømme oss for traumatiske opplevelser. Det er ikke det at det ikke hjelper å skrive og selvfølgelig har det en slags terapeutisk effekt. Men det aller, aller viktigste for oss, er at vi fanger opp noen av disse barna som mest sannsynlig tror de er helt alene i hele verden. At de gjennom det vi skriver kan forstå at det som foregår skjult bak hjemmets fire vegger, ikke er deres skyld og at det er mange av oss som opplever eller har opplevd det samme. Vi ønsker så inderlig å formidle at de må snakke med noen. Søke hjelp. Ett eller annet. Om det er umulig der og da, kanskje det uansett hjelper å vite at vi alle føler denne enorme lojaliteten ovenfor foreldrene våre, selv om de svikter gang på gang. At det skal mye til for at de slutter med drikkingen, og at det uansett er ingenting de selv kan gjøre fra eller til for at dette skal skje. Vi håper med denne bloggen å sette barn av alkoholikere sin situasjon på dagsorden.

“Århundrets kjærlighetssaga”

Jeg har nettopp lest Märtha Tikkanens “Århundrets kjærlighetssaga”. En vidunderlig, varm, sterk, sår og rystende skildring om samlivet med en alkoholiker. Naken, ærlig og sterk. Gjenkjennelig. Jeg har eid denne diktsamlingen i mange år. Den har stått i bokhyllen, nesten urørt. Jeg har bare lest litt hist og her. Hvorfor? Det har jeg i grunnen ikke noe godt svar på. Skjønte jeg at å lese denne diktsamlingen ville være som å møte seg selv i døren, at jeg ved å lese den ville se livet mitt rullet opp svart på hvitt?

I en periode av livet var jeg ikke i stand til å forholde meg til noe som helst som dreide seg om temaet alkoholisme. Tankene kvernet godt nok som det var. Jeg hadde mer enn nok med å fordøye min egen løsrivelsesprosess fra mine foreldre, om jeg ikke i tillegg skulle forsterke disse tankene og følelsene ved å lese om andres opplevelser og erfaringer omtrent identiske til mine egne. Jeg hadde ikke rom for å se tilbake akkurat da, måtte holde fast i nuet og tenke at det var utgangspunktet for resten av livet.

Løsrivelseperiodene har har kommet og gått, har vandret springende fra kapittel til kapittel.

I andre perioder har jeg slukt alt jeg har kommet over av informasjon. Jeg har lest de samme tekstene om og om igjen. Har kjent i hele kroppen hvordan sorgen og avmakten har verket seg fast. Tankene har sentrert rundt følelsen av aldri å komme videre. Men når jeg nå ser tilbake, så ser jeg jo at jeg har kommet videre. At jeg er på et helt annet sted enn for noen år tilbake. Jeg har klart gripe en bevissthet om at hvis livet skal gå framover så er det kun jeg som kan ta de avgjørende stegene på denne veien. Med en partner som har tålt, støttet og båret sammen med meg, har livet i stadig større grad blitt fylt av andre tanker enn barndommens tanker og litenheten. Det går selvfølgelig opp og ned, men det går i riktig retning.

Jeg har kommet dit at jeg nå har lest “Århundrets kjærlighetssaga” fra begynnelse til slutt. Det er med beundring jeg leser Tikkanens tekster. Hun har på stillferdig vis klart sette nøyaktige ord på livet med en alkoholiker. Hun ser sine egne følelser og barnas. Hun ser dem og seg selv i forhold til alkoholikeren. Man elsker alkoholikeren, man gjør det. Det får konsekvenser. Lærerike erfaringer på godt og vondt. Hun fanger alkoholens mange ansikter. Viser sorgen, kjærligheten og skammen. De sammensatte dagene.

Hun gir mine egne følelser ord, nødvendige og viktige ord. Hun gir slike som meg et ansikt.

Jeg utsatte lenge å lese denne diktsamlingen. Kanskje var det en meningen med at denne boken skulle leses først nå, at det er nå jeg er klar for å møte ordene hennes.

Arven

Dere kunne gråte og rase. Sørget over livet. Dere fortalte med bitterhet om livet dere mistet, om livet som ikke ble slik dere hadde tenkt. Vi vokste opp som en del av forskningen og et omtrentlig tall i statistikken. Vi ble de barna som vokste opp med miljøbetingelser som fort kunne lede oss ut i det samme uføret som våre foreldre befant seg i. Vår nærsfære var ikke det beste utgangspunktet for et sunn og god oppvekst. Dette var det vi kunne. Vårt miljø var kjent for oss. Vår livskunnskap hadde utspring i det miljøet vi kjente best, hjemmet vårt.

På forunderlig vis skjønte jeg aldri at dere kunne se det som en befrielse å drukne sorgene i alkohol. At alkoholen ville skape glemsel, dempe smerten og sinnet. Den gjorde jo ikke det. Det var dere det det beste bevis på at ikke var en realitet. Dere glemte ikke, alt ble tvert i mot forsterket. Med alkoholens inntog tårnet livet seg opp over dere og førte oss alle ut i elendighet. Da kom sinnet og sorgen til overflaten og eksploderte rundt oss. Mangelen på dialog mellom dere resulterte i rop, slossing og ødeleggelse. Ting ble knust, slag avlevert og voldsomme ordvekslinger virket som de kunne vare uendelig.

Ja, dere hadde deres smerte. Ja, dere bar med dere deres egen bagasje. En smerte og bagasje dere overførte til oss. Det var ikke rom for vår smerte, for forståelse for at dere skapte de samme betingelsene for oss som dere selv mente dere utsatt for. Vi måtte skjule sorgen. Den klarte dere ikke tåle. En og annen gang skinte det igjennom at dere så deres arv til oss barna. Fyllas enetaler kunne av og til innebære blottleggelse og innrømmelser om at det kanskje ikke alltid var så greit å være oss. Ørsmå øyeblikk som viste at dere så og visste at det dere utsatte dere selv og oss for, var deres egen bakgrunn.

Jeg hatet stundene med betroelser. Fyllestundene hvor alt skulle opp og frem. Klumpen i magen hardnet og gjorde meg kald og frossen. Klumpen la seg som en stein over følelsene og jeg kunne ikke tenke eller puste skikkelig. Jeg visste at noen timer senere villle ingenting av dette bli nevnt med et ord. Da ville tiden være inne for utglatting og fasadeflikking.

Jeg visste aldri hvordan dere mente jeg skulle forholde meg til det dere fortalte. Som regel ble jeg sittende taus og stille. Spede forsøk på å reagere avstedkom aldri noen godt. Enten resulterte det i sinne, eller tåredryppende gråt. Jeg trøstet eller tiet. Ikke omvendt.

Det var ingen steder å gå.

Nå har enetalene gått fra enetaler til noe som ligner samtaler. I voksen alder markerer jeg på mitt vis at jeg har grenser. Grenser jeg er nødt til å sette av hensyn til barna, barna som skal og må komme først. Min arv til dem skal ikke være den arven jeg mottok. Slik er det bare.

Sorgen er at jeg ser at også mine foreldre sørger. De gjør det. Jeg kan se og forstå at de føler livet forsvant. Jeg kan vise empati og forståelse med hensyn til hvem de var og hvor de kom fra. Men fortsatt er det slik at jeg ikke kan konfronterer dem med min egen opplevelse av hvem jeg var og hvor jeg kom fra, om arven jeg fikk med meg på vegen ut i livet. Det undrer meg til en viss grad at dette er så fundamentalt vanskelig å konfontere dem med. Angsten er vel at de skal bryte sammen helt hvis de forstår hva dette har gjort med meg og mine søsken. At de skal knekke ved å se hvilke minner og bilder de har etterlatt oss med.

Stundene var ikke alltid vonde. Det er disse minnene vi holder fast ved når vi skal tilbake i tid med våre foreldre.

Nedturene

Noen dager er litenheten påtrengende. Du tenker at du ikke duger, at du ingenting kan. Aldri er du god nok. Uansett hvor rasjonell du forsøker være, så tvinger følelsene seg på deg. Innhenter. Maner deg til å holde på litenheten.

At det alltid vil komme til å være en kamp mellom deg og minnene fortoner seg av og til som uoverkommelig. Du vil se lyst og lett på livet, slippe skammen, smerten og tankene om at du ikke holder mål. Kampen mot følelsene blir lettere med årene. Men like fullt innhyller barndommen tankene når forsvarsverket er nede. Du sørger, klarer ikke la det ligge.

Virkeligheten foregår et sted utenfor deg selv. Gjør det vanskelig å forholde seg til verden rundt. Selvtilliten ønsker du mer enn noe annet at skal være din egen rake motsetning.

Hjeret har hamret og slått, hoppet over slag.

Du ser dem, minnene. Skyggene deres danser på netthinnen. Overvelder.

Livet er en forklaringens kamp. Alltid måtte forklare deg selv for andre. Alltid måtte forklare deg selv for deg selv. Mane deg opp. Puste jevnt og trutt.

Du smiler og ler. Fortrenger og henter fram, som om du skulle vært vekselvarm. Du åpner øynene til en ny dag, men vet sjelden hva den vil bringe før den er der.

Hverdagsaktivitetene gjennomføres. Samtalene, samværet, livet. Uten at du nødvendigvis er til stede annet enn som en blek kopi av deg selv.

Den største drømmen av dem alle er at du skal bli kjent med deg selv, stille opp for deg selv. Ikke se en annen vei når du forøker nå fram.

Takk og pris for de gode dagene!

Bryte den onde sirkelen

Jeg har reflektert mye over oppveksten min i den siste tiden. Mye mer enn jeg ellers pleier. Over det å vokse opp med foreldre som ikke hadde et normalt forhold til alkohol, men som trengte å drikke for å takle livet. Som aldri klarte å stoppe før det ble tomt og dermed hadde en god unnskyldning for å miste kontrollen og la gammel smerte komme ut i høylydt krangling, slåssing og bråk. Over det å være barn under slike forhold, og det og daglig føle utrygghet når det gjaldt hva hverdagen måtte bringe. For ikke å glemme skammen over at foreldrene mine ikke var normale A4 mennesker, evig uro over hvorvidt de kom til å skade hverandre alvorlig og skuffelsen over at alkoholen alltid ble prioritert først.

Denne bloggen har satt tankene i sving på en måte som er helt ny for meg. Jeg har alltid forsøkt og ikke la de vonde minnene ta over livet mitt, forsøkt å sette ting i perspektiv og tenke som så at nå er det ”over” og jeg skal tross alt være takknemlig over at jeg ikke befinner meg i den samme triste tilværelsen som foreldrene mine gjorde.

Jeg har vært redd for å la selvmedlidenheten ta overhånd, vært redd for å synke ned i en mørk kjeller for så aldri å komme meg skikkelig opp igjen. Slik har jeg holdt tankene og følelsene i sjakk i mange år uten at jeg tror det har gagnet meg noe særlig. Tvert imot. Det har kostet mye krefter å legge lokk på kaoset, og prisen jeg har måttet betale har vært dyr. Spesielt i forhold til relasjoner til de viktigste menneskene i livet mitt.

Skrivingen har tvunget meg til å lette på lokkene; minnes de aller vanskeligste opplevelsene og saumfare de mørkeste krokene fra en tid som begynner å bli veldig lenge siden. Jeg hadde jo trodd det skulle ha en positiv og terapeutisk effekt å sette ord på alt og lette litt på trykket, men i stedet for kjente jeg depresjonen komme krypende. Dagene ble tunge, svarte og meningsløse og jeg ville ikke en gang stå opp om morgenen. Det eneste jeg hadde lyst til var å dra dyna godt over hodet og være likegyldig til alt og alle. Det har vært fryktelig smertefullt og jeg har mange ganger hatt lyst til å gi opp skriveriene. Legge lokkene forsvarlig på plass igjen og fortsette med gammel, trygg og kjent strategi.

Men noe i meg har strittet imot og jeg har hardnakket nektet å bukke under for depresjonens kvelende fornemmelser. Jeg har på en måte ikke hatt noe annet valg enn å fortsette med dette energikrevende dypdykket ned i ubehagelige rom. Krefter er blitt satt i sving som jeg ikke er herre over, og sakte men sikkert begynner det å gå opp for meg at jeg ikke trenger å være en marionett i mitt eget liv. En marionett som alltid har vært styrt av minner fra mange år tilbake.

Hvorfor ikke heller bruke dyrebar energi på å ta et endelig grep om tilværelsen, ta et oppgjør med alle disse demonene fra en fortid som ikke fortjener all den oppmerksomheten som faktisk kreves for å holde dem i sjakk? Hvorfor ikke begynne en gang for alle og løsne litt på det jerngrepet som fortiden alltid har hatt på livet mitt?

Det høres enklere ut enn det sikkert er, men jeg må ta den kampen før eller siden. Jeg er klar for å bryte denne onde sirkelen slik at den ikke føres videre til neste generasjon. For alt jeg vet, har den kanskje eksistert i mange nok generasjoner allerede.

Dagbok

På barneskolen skrev jeg dagbøker med ujevn og usikker stavskrift. Jeg skrev ikke hele tiden, ikke fast, men når jeg først skrev så skrev jeg i koder som bare jeg kunne forstå, hvis noen skulle finne på å lese bøkene uten min tillatelse. Trodde jeg.

Så forunderlig naiv jeg var, tross alt. Jeg byttet ut full med rar, og det var det. Følelsene og tankene mine, de gangene jeg våget skrive, var ikke kodet. Dagbøkene er kastet. På et tidspunkt bestemte jeg meg for at jeg ikke ville spare på tankene og følelsene som viste hvor liten og sårbar jeg følte meg. Sidene gjenspeilte meg selv i usikre ord og vendinger. Jeg var forsiktig selv når jeg skrev, men tristheten klarte jeg ikke skjule. Dagbøkene føltes ikke som noe fristed. Jeg ønsket de skulle være det. Men jeg kunne ikke tillate meg å slippe løs tankekaoset mitt. Hele tiden lurte tanken i bakhodet, tanken om at noen kunne finne det jeg skrev.

Jeg skrev om venner som skulle hit eller dit, venner som gjorde alt det jeg hadde lyst til å gjøre. Jeg skrev om rare foreldre. De rare, fulle foreldrene mine. “I dag er de rare”, ble en gjenganger. Frasen som gjorde at barndomsdagbøkene gikk rett i søpla på et tidspunkt hvor jeg satte meg ned med dem for å se igjennom hva jeg faktisk hadde skrevet. Jeg trodde oppriktig at jeg hadde skrevet lysere, mer barnlig og håpefullt. Men gjennsynet ble ikke slik som jeg trodde, et møte med dagbokverdenen lik det de fleste av venninnene mine beskrev, en tanke småflaut. De fortalte om dagbøker fylt med småflaue historier om forelskelse og leksefrustrasjon. Jeg skrev ikke om slikt.

Mange av venninnene mine delte dagbokskrivingen med hverandre. Jeg blånektet, og kunne ikke på noen måte få meg til å la andre lese det jeg hadde skrevet.

Etterhvert som ungdomstiden inntraff endret bøkene karakter. Jeg ble mer personlig. Bøkene gjemte jeg som best jeg kunne under ting og tang, slik at ingen skulle finne dem. I dagbøkene hadde jeg også utklipp fra ukeblader som omhandlet barn med trøblete oppvekst. Spesielt en historie sparte jeg på. Historien til en gutt som skildret livet som barn av alkoholikere. En historie hentet fra det som den gangen gikk under “De Blå Sidene”… Om det egentlig fantes noen gutt som hadde skrevet det jeg leste, det føler jeg meg nok ikke så sikker på i dag, men like fullt traff det meg rett i hjertet. Teksten gjorde at jeg for første og eneste gang bestemte meg for å skrive et svar. Fortelle at han ikke var alene. Fortelle om mitt eget. Brevet sendte jeg aldri. Det ble ikke slik. Motet sviktet. Imidlertid ble brevet liggende i dagboken min, lenge. Helt til mamma fant det. Hvorfor mamma valgte gå gjennom sakene mine, valgte åpne dagboken min, konfronterte jeg henne aldri med. Men hun gjorde det. Leste brevet og dagboken.

Sorgen og sinnet hennes kommer jeg aldri til å glemme. Som en konsekvens sluttet jeg skrive dagbok.