Alkoholodøren

Hva tenkte dere da dere tok den første av dagens slurker?
Hva tenkte dere idet rusen festet grep?
Lukket dere øynen for konsekvensene av deres valg?
På hvilken måte forsvarte dere valgene ovenfor dere selv?

Jeg visste hvordan tilstanden var lenge før jeg hørte dere åpne munnen for å slippe ut de første ruspregede ordene, snøvlingen. Lenge før jeg så de slørete blikkene deres som ikke så meg lenger. Jeg visste, i det øyeblikket jeg satte foten innenfor dørstokken, hva som ventet. Alkoholens kraft veltet mot meg. Den helt særegne lukten og stemningen som da preget huset var aldri til å ta feil av.

Et hjem preget av sin helt egne atmosfære.

Det var en kamp å skulle late som ingenting, late som man ingenting merket. For det var jo det dere la opp til. Dere spilte uvitende om det dere nødvendigvis visste, at vi visste. Nok en dag var forsvunnet inn i rusen. Det var bare å brette opp ermene. Få unna lekser, småsøsken, husarbeid og fasadearbeid, alt i skjønn forening. Alt innhyllet i alkoholdunstene og usikkerheten.

Naiv er den som tror at dagen derpå- rusen ikke lukter. Den gjør det. Emment, surt, smertefullt. Uavhengig av hva, eller hvor lite/mye man har drukket så er den der, alkoholodøren. Dere trodde dere skjulte luktene ved å tie, tygge tyggis eller drikke vodka.

Den luktfrie vodkaen…