Kunne man se litenheten jeg bar med meg? Jeg tror ikke det, vet ikke. Noen gjorde det. Det må de ha gjort. Det var som om jeg krøp inn i meg selv og verden begynte å spinne de gangene jeg våget sette ord på hvem jeg var og navnga følelsen av å være annerledes.

Følelsen av litenhet var og er der fortsatt. Jobbes med.

Den store angsten for meg var alltid at andre skulle se på meg med nye øyne, se på meg med øyne som tilkjennega at de syntes jeg var like lite verdt som jeg selv gjorde, hvis de fikk vite. At de skulle se på familien min som annenrangs vare. Vi var jo ikke det, er ikke det. Vi hadde vårt, som så mange andre hjem både den gangen og nå, og vi trengte hjelp.

Vi opplevde fyll og vold i større og mindre grad. Vi dro av og til på ferieturer. Ferieturer hvor skammen lå klistret utenpå kroppen over foreldre som knapt var i stand til å stå oppreist, og i langt mindre grad ta vare på oss barna. Det verste var vel nesten alle de voksne som stirret på oss med hevet øyenbryn og rullende øyne mens de ristet på hodet av mine foreldres oppførsel ute i det offentlige rom. Hadde det vært bedre om vi holdt oss innendørs slik at man slapp forholde seg til oss?

Hvorfor var det aldri noen som grep inn, som gjorde noe konkret?

Tenkte disse menneskene noen gang på at dette var noe vi barna registrerte, at dette traff oss rett i hjertet og forsterket skammen, skyldfølelsen og sorgen? Tenkte de på hvor smertefullt det var å se at andre syntes dårlig om foreldrene våre? Dette var menneskene våre, foreldrene våre som vi elsket, og som vi ønsket andre skulle respekterer til tross for alkoholen. Det gjorde det hele enda vanskeligere, dette at andre så ned på dem. Gjorde annerledesheten enda mer påtakelig. Reduserte oss til ingenting. Hadde de bare latt være vise forakt. I et barnesinn var det slik det ble oppfattet, som forakt.

Det var ikke fordi vi barna ikke visste hvordan vi skulle oppførte oss ute blant folk at menneskene rundt oss reagerte, for vi oppførte oss i overkant pent. Sjenerte og usikre på hvordan vi skulle forholde oss til foreldrene våre, og andre voksne som så det samme som oss, gjorde vi det vi kunne for å være mest mulig usynlige. Vi passet på hverandre. Passet på foreldrene våre. Mens de drakk. Drakk seg fra vett og forstand.

Jeg husker smerten ved å se hvordan de flaske for flaske endret karakter. De fine foreldrene mine som kunne være verdens beste når de ikke drakk. De nydelige menneskene som ikke klarte la være. Jeg hadde ikke lyst at andre skulle se dem slik. At andre skulle vise sine avsky. I voksen alder har jeg spurt meg selv om dette: Med hvilken rett viser man avsky og forakt overfor et annet menneske? For barnas skyld må man trå varsomt.

Jeg er av den klare oppfatning at man skal gripe inn, men at man som voksen har et usedvanlig viktig ansvar når det kommer til situasjoner som dette. Av hensyn til barnet må og skal en trå varsomt. Også alkoholikeren med barn har krav på respekt.

Barnet kommer først, alltid. Men også barnet fornedres når forelderen fornedres.