Smilet når ikke øynene

Den siste tiden har det vært stille her på bloggen. Både Tenkeritenkera og jeg har vært i en fase hvor det har føltes tungt å skive om disse tingene. Litenheten har innhentet oss begge i en periode. Gjort oss usikre på om vi klarer formidle egne erfaringer på en slik måte at andre der ute ser alvoret i det å vokse opp som barn av alkoholikere. Får vi frem konsekvensene, både de umiddelbare, der og da, og senvirkningene? Får vi fram budskapet om at vi må våge bry oss?

En ting er hvordan tilværelsen var da vi vokste opp, en annen ting er at det fortsatt er slik i ufattelig mange hjem. Tusenvis på tusenvis av barn bærer med seg angsten for alkoholen, dag ut og dag inn. Angsten for hva som venter når de kommer fra skolen, hjem etter å ha vært hos venner. Angsten for å forlate hjemmet av fare for hva som da kan skje, når man selv ikke er tilstede. Tanker som alltid spinner. Utryggheten.

Jeg har ikke ord gode nok til å beskrive hvor uendelig viktig det er at man har et kontinuerlig fokus på, og gode velfungerende handlingsplaner for barn utsatt for rusproblematikk. Handlingsplaner som innebærer reelle tiltak. Ikke bare snakk. Vi kan snakke til vi blir blå. Men uten at noe faktisk blir gjort, så er det til sørgelig lite hjelp for det barnet det måtte gjelde. Jeg er overbevist om at det er nødvendig med en omfattende kunnskapsheving, kanskje spesielt mht studenter som skal ut i yrker som involverer barn. Det må jobbes for innsikt og genuin empati. Det må legges ned et grundig holdningsskapende arbeid som gjelder oss alle.

Vi kan ikke glemme, lukke øynene. Barn som vokser opp med rus har krav på en trygg barndom på lik linje med alle andre barn. Men hva gjøres egentlig?

Hvor mange kan plukke ut alkoholikerbarnet som befinner seg i nærsfæren? For det er der, garantert. Før eller siden vil man møte et barn som vokser opp under forhold preget av rus, og hva gjør man da? Dette er vanskelig. Veldig vanskelig. Kan vi tillate oss at hensynet til den voksne kommer først? Er vi redd for å ta feil?

Ingen oppdaget meg. Men det jeg med sikkerhet kan si, er at signalene var der. Jeg var smilende, sky, lukket og pliktoppfyllende ut til fingerspissene. Jeg var, på grensen til det absurde, opptatt av at alt måtte være prikkfritt. Andre som meg reagerer annerledes, med handlingsmønstre som spenner fra voldsomt sinne, frustrasjon og til tydelig mangel på tillit til voksne/autoriteter.

Det er et sørgelig faktum at barn av alkoholikere svært ofte er uten tillit til voksne mennesker. Jeg stolte i liten grad på menneskene rundt meg. Holdt alle på en armlengdes avstand for å slippe sorgen ved å bli skuffet. Jeg smilte, selv om jeg ikke smilte.

Tar man seg tid til å gå disse barna nærmere etter i sømmene, se dem i øynene, så ligger utømmelige kilder av ensomhet der. I blikket.

Smilet når ikke øynene.