Arven

Dere kunne gråte og rase. Sørget over livet. Dere fortalte med bitterhet om livet dere mistet, om livet som ikke ble slik dere hadde tenkt. Vi vokste opp som en del av forskningen og et omtrentlig tall i statistikken. Vi ble de barna som vokste opp med miljøbetingelser som fort kunne lede oss ut i det samme uføret som våre foreldre befant seg i. Vår nærsfære var ikke det beste utgangspunktet for et sunn og god oppvekst. Dette var det vi kunne. Vårt miljø var kjent for oss. Vår livskunnskap hadde utspring i det miljøet vi kjente best, hjemmet vårt.

På forunderlig vis skjønte jeg aldri at dere kunne se det som en befrielse å drukne sorgene i alkohol. At alkoholen ville skape glemsel, dempe smerten og sinnet. Den gjorde jo ikke det. Det var dere det det beste bevis på at ikke var en realitet. Dere glemte ikke, alt ble tvert i mot forsterket. Med alkoholens inntog tårnet livet seg opp over dere og førte oss alle ut i elendighet. Da kom sinnet og sorgen til overflaten og eksploderte rundt oss. Mangelen på dialog mellom dere resulterte i rop, slossing og ødeleggelse. Ting ble knust, slag avlevert og voldsomme ordvekslinger virket som de kunne vare uendelig.

Ja, dere hadde deres smerte. Ja, dere bar med dere deres egen bagasje. En smerte og bagasje dere overførte til oss. Det var ikke rom for vår smerte, for forståelse for at dere skapte de samme betingelsene for oss som dere selv mente dere utsatt for. Vi måtte skjule sorgen. Den klarte dere ikke tåle. En og annen gang skinte det igjennom at dere så deres arv til oss barna. Fyllas enetaler kunne av og til innebære blottleggelse og innrømmelser om at det kanskje ikke alltid var så greit å være oss. Ørsmå øyeblikk som viste at dere så og visste at det dere utsatte dere selv og oss for, var deres egen bakgrunn.

Jeg hatet stundene med betroelser. Fyllestundene hvor alt skulle opp og frem. Klumpen i magen hardnet og gjorde meg kald og frossen. Klumpen la seg som en stein over følelsene og jeg kunne ikke tenke eller puste skikkelig. Jeg visste at noen timer senere villle ingenting av dette bli nevnt med et ord. Da ville tiden være inne for utglatting og fasadeflikking.

Jeg visste aldri hvordan dere mente jeg skulle forholde meg til det dere fortalte. Som regel ble jeg sittende taus og stille. Spede forsøk på å reagere avstedkom aldri noen godt. Enten resulterte det i sinne, eller tåredryppende gråt. Jeg trøstet eller tiet. Ikke omvendt.

Det var ingen steder å gå.

Nå har enetalene gått fra enetaler til noe som ligner samtaler. I voksen alder markerer jeg på mitt vis at jeg har grenser. Grenser jeg er nødt til å sette av hensyn til barna, barna som skal og må komme først. Min arv til dem skal ikke være den arven jeg mottok. Slik er det bare.

Sorgen er at jeg ser at også mine foreldre sørger. De gjør det. Jeg kan se og forstå at de føler livet forsvant. Jeg kan vise empati og forståelse med hensyn til hvem de var og hvor de kom fra. Men fortsatt er det slik at jeg ikke kan konfronterer dem med min egen opplevelse av hvem jeg var og hvor jeg kom fra, om arven jeg fikk med meg på vegen ut i livet. Det undrer meg til en viss grad at dette er så fundamentalt vanskelig å konfontere dem med. Angsten er vel at de skal bryte sammen helt hvis de forstår hva dette har gjort med meg og mine søsken. At de skal knekke ved å se hvilke minner og bilder de har etterlatt oss med.

Stundene var ikke alltid vonde. Det er disse minnene vi holder fast ved når vi skal tilbake i tid med våre foreldre.