“Århundrets kjærlighetssaga”

Jeg har nettopp lest Märtha Tikkanens “Århundrets kjærlighetssaga”. En vidunderlig, varm, sterk, sår og rystende skildring om samlivet med en alkoholiker. Naken, ærlig og sterk. Gjenkjennelig. Jeg har eid denne diktsamlingen i mange år. Den har stått i bokhyllen, nesten urørt. Jeg har bare lest litt hist og her. Hvorfor? Det har jeg i grunnen ikke noe godt svar på. Skjønte jeg at å lese denne diktsamlingen ville være som å møte seg selv i døren, at jeg ved å lese den ville se livet mitt rullet opp svart på hvitt?

I en periode av livet var jeg ikke i stand til å forholde meg til noe som helst som dreide seg om temaet alkoholisme. Tankene kvernet godt nok som det var. Jeg hadde mer enn nok med å fordøye min egen løsrivelsesprosess fra mine foreldre, om jeg ikke i tillegg skulle forsterke disse tankene og følelsene ved å lese om andres opplevelser og erfaringer omtrent identiske til mine egne. Jeg hadde ikke rom for å se tilbake akkurat da, måtte holde fast i nuet og tenke at det var utgangspunktet for resten av livet.

Løsrivelseperiodene har har kommet og gått, har vandret springende fra kapittel til kapittel.

I andre perioder har jeg slukt alt jeg har kommet over av informasjon. Jeg har lest de samme tekstene om og om igjen. Har kjent i hele kroppen hvordan sorgen og avmakten har verket seg fast. Tankene har sentrert rundt følelsen av aldri å komme videre. Men når jeg nå ser tilbake, så ser jeg jo at jeg har kommet videre. At jeg er på et helt annet sted enn for noen år tilbake. Jeg har klart gripe en bevissthet om at hvis livet skal gå framover så er det kun jeg som kan ta de avgjørende stegene på denne veien. Med en partner som har tålt, støttet og båret sammen med meg, har livet i stadig større grad blitt fylt av andre tanker enn barndommens tanker og litenheten. Det går selvfølgelig opp og ned, men det går i riktig retning.

Jeg har kommet dit at jeg nå har lest “Århundrets kjærlighetssaga” fra begynnelse til slutt. Det er med beundring jeg leser Tikkanens tekster. Hun har på stillferdig vis klart sette nøyaktige ord på livet med en alkoholiker. Hun ser sine egne følelser og barnas. Hun ser dem og seg selv i forhold til alkoholikeren. Man elsker alkoholikeren, man gjør det. Det får konsekvenser. Lærerike erfaringer på godt og vondt. Hun fanger alkoholens mange ansikter. Viser sorgen, kjærligheten og skammen. De sammensatte dagene.

Hun gir mine egne følelser ord, nødvendige og viktige ord. Hun gir slike som meg et ansikt.

Jeg utsatte lenge å lese denne diktsamlingen. Kanskje var det en meningen med at denne boken skulle leses først nå, at det er nå jeg er klar for å møte ordene hennes.