Vær ikke redd for å vise at du ser!

Det er riktig som Litleheten skriver i posten under, at det har vært tungt å få noe ned på papiret den siste tiden. Det har ikke nødvendigvis vært tungt for egen del, tvert imot, vi får så mye god respons på det vi skriver at det blir meningsfylt å dele fra oppveksten vår. Det som virkelig har vært tungt, er å begynne å tenke på alle de barna som akkurat nå sitter rundt omkring i de tusen hjem og har det vondt. Barn fra alle kår, alle sosiale lag. Noen mer tydelig enn andre, andre skjules bak fine fasader; men det er like fullt samme smerte det dreier seg om. Samme angst for hva helgene vil bringe eller hva som møter en når man kommer hjem fra skolen. Det er hjerteskjærende å tenke på alt det disse barna må oppleve som følger i kjølvannet av fylla. Festing med drikkevenner, eller ramling rundt i gatene til alles spott og spe. Ingen som lurer på om du har lekser til i morgen, eller om gymtøyet er rent for eksempel. Ingen som stiller opp på foreldremøter eller andre aktiviteter.

Disse barna må greie seg selv. Og i tillegg må de tåle skammen og angsten for hva morgendagen vil bringe av bråk og kaos. De lister seg rundt på tå hev, redde for om de trår feil kan det være drikkingen begynner igjen. Redde for å vises for mye, men likevel lengter de etter å sees. Sees av noen som er snille, og ikke slike såkalte elskverdige nabokjerringer fra barndommen min som liksom brydde seg. Selv om drikkingen som foregikk bak våre fire vegger var noenlunde skjult, var det selvfølgelig en god del mennesker som visste. Disse damene stoppet meg gjerne på gaten, la hodet på skakke og spurte omsorgsfullt hvordan det egentlig gikk med moren min. Jeg har den dag i dag til gode å forstå hva i alle dager de ville jeg, en ti-åring, skulle svare på dette? ”Nei, mamma, hun har vært på polet i dag og kjøpt seg sprit for pengene fra sparebøssa mi og er vel i ferd med å drikke seg dritings akkurat nå!” Jeg svarte selvfølgelig ikke det, men stotret forlegent noe om at jeg trodde hun hadde det bra, mens jeg fikk med meg i øyekroken at de vekslet bedrevitende blikk.

Det var aldri noen som spurte hvordan jeg egentlig hadde det. Gjennom alle de årene dette foregikk i livet mitt, var det ingen som en eneste gang lurte på akkurat det. Men jeg tror at dersom noen hadde våget, ville jeg ikke klart å holde igjen. Om noen hadde satt seg ned på huk, sett meg i øynene og spurt hvordan det egentlig stod til med meg og mitt, hadde det bristet for meg. Uansett utfall, tror jeg at jeg hadde blitt veldig glad for at noen viste at de brydde seg. At noen viste meg at det som skjedde hjemme, ikke var min skyld. Noe jeg ikke kunne gjøre noe med. At jeg ikke trengte å skamme meg. Og ikke minst at mine foreldre helt sikkert var glade i meg, men at de hadde sine egne problemer som gjorde at de drakk. I voksen alder har jeg jo fått vite mange ting som gjør at jeg nå kan forstå hvorfor det gikk som det gikk med dem. At de hadde opplevd vanskelige ting som ingen hadde snakket med dem om den gang de var små. At de heller ikke hadde blitt sett.

Dette er poenget mitt: Man skal ikke være så redde for å la disse barna bli sett. Mange føler seg usikre på hva de kan gjøre når de står ovenfor barn de vet ikke har det godt. Man er redde for å tråkke over i privatlivets sfære og vet ikke helt hvordan en slik situasjon bør håndteres. Men det trenger ikke være så veldig komplisert. Det trenger ikke bety at man må sporenstreks sende bekymringsmelding til barnevernet eller sette i sving hele sosialtjenesten. I hvert fall ikke i første omgang. Man kan spørre barnet om det har det bra, om det er ting det vil snakke om og vise at man alltid vil være der om det er noe det har på hjertet. Du kan tilby et lyttende øre og vise at du ser. Det er en god start jeg kan love deg kommer til å bety uendelig mye.

Er du nabo, lærer eller venn, vær ikke redd for å vise at du ser og at du bryr deg!

Barn av alkoholikere må på dagsorden!

Alle ble vi vel både rystet og triste over følgende melding på twitter i forrige uke ( Mikkel Grüner ):

”8-9 årig jente foran Remaen, tom i blikket, passer mammas to plastposer fulle av øl mens mamma bommer røyk. Brist, mitt hjerte.”

7:49 AM Feb 12th

Hva ville jeg gjort i tilsvarende situasjon? Hva kunne man gjort? Er de første tankene som slår meg. Jeg vet jo så inderlig godt hva som venter denne jenta når hun og mammaen kommer hjem til seg selv. Da skal flaskene tømmes og de skal hjelpe mamma til å døyve sine sorger. Kanskje vanker det kjeft, eller juling. Eller ingen av delene, bare apati. Mamma har nemlig nok med seg selv. Hjertet mitt gråter for henne. Hun minner meg om meg selv da jeg var liten. Skammen jeg følte i tilsvarende situasjoner slipper aldri. Men til tross for at smerten ved å leve under slike forhold gjennomsyret hele tilværelsen, falt det meg aldri inn å snakke med noen eller søke hjelp. Lojalitetsfølelsen ovenfor de som hadde satt meg til verden paralyserte meg.

Barn ber ikke om å bli født. Det er heller ingen selvfølge å bli tildelt en mor og far som faktisk bryr seg, eller som er utstyrt med foreldrekompetanse og ikke bare har mer nok med seg selv og sitt. Mange barn er dessverre et resultat av tilfeldigheter eller misforståtte oppfatninger om at bare man blir foreldre så blir alt så mye bedre. Da vil ekteskapskonflikter løse seg eller de psykiske traumene forsvinne for alltid. Det er den viktigste av alle jobber, men den eneste hvor du ikke trenger noe papir på at du faktisk duger og hvor det skal svært mye til før man kvalitetssikres.

Man trenger ikke å ha forstått mye i livet for å se sammenhengen mellom omsorgssvikt i barndommen og psykisk strev i voksen alder. Et strev som kan gi forskjellig utslag. Utad er det mange som klarer seg godt. Så godt at man ikke kan forestille seg at de har opplevd noe trist eller strevsomt i hele sitt liv, fordi de sliter med ettervirkningene i stillhet. Andre igjen ender opp på feil side av loven og blir en av samfunnets tapere som foraktes av omverdenen. Slik foreldrene deres i sin tid muligens ble foraktet. Ikke nok med at de den gang var ufrivillige ofre for omsorgssvikt fra sine nærmeste, men de skal i tillegg straffes i voksen alder fordi de ikke er en av dem som takler sorgen i stillhet.

Derfor må det forebygges. Barn må først og fremst slippe å leve under slike forhold. Vi kan ikke kalle oss et sivilisert samfunn når vi med vitende vilje lar våre små vokse opp med foreldre som misbruker narkotiske stoffer eller alkohol. Ofte begge deler. Man må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer en selv. Men hva kan gjøres? Hvilke konkrete tiltak finnes for disse barneskjebnene? Har politikere disse barna på dagsorden, eller blir de først aktuelle den dagen de kommer på kriminalitets statistikken?

Denne bloggen ble ikke til fordi vi som skriver her har et intenst ønske om å tømme oss for traumatiske opplevelser. Det er ikke det at det ikke hjelper å skrive og selvfølgelig har det en slags terapeutisk effekt. Men det aller, aller viktigste for oss, er at vi fanger opp noen av disse barna som mest sannsynlig tror de er helt alene i hele verden. At de gjennom det vi skriver kan forstå at det som foregår skjult bak hjemmets fire vegger, ikke er deres skyld og at det er mange av oss som opplever eller har opplevd det samme. Vi ønsker så inderlig å formidle at de må snakke med noen. Søke hjelp. Ett eller annet. Om det er umulig der og da, kanskje det uansett hjelper å vite at vi alle føler denne enorme lojaliteten ovenfor foreldrene våre, selv om de svikter gang på gang. At det skal mye til for at de slutter med drikkingen, og at det uansett er ingenting de selv kan gjøre fra eller til for at dette skal skje. Vi håper med denne bloggen å sette barn av alkoholikere sin situasjon på dagsorden.

Bryte den onde sirkelen

Jeg har reflektert mye over oppveksten min i den siste tiden. Mye mer enn jeg ellers pleier. Over det å vokse opp med foreldre som ikke hadde et normalt forhold til alkohol, men som trengte å drikke for å takle livet. Som aldri klarte å stoppe før det ble tomt og dermed hadde en god unnskyldning for å miste kontrollen og la gammel smerte komme ut i høylydt krangling, slåssing og bråk. Over det å være barn under slike forhold, og det og daglig føle utrygghet når det gjaldt hva hverdagen måtte bringe. For ikke å glemme skammen over at foreldrene mine ikke var normale A4 mennesker, evig uro over hvorvidt de kom til å skade hverandre alvorlig og skuffelsen over at alkoholen alltid ble prioritert først.

Denne bloggen har satt tankene i sving på en måte som er helt ny for meg. Jeg har alltid forsøkt og ikke la de vonde minnene ta over livet mitt, forsøkt å sette ting i perspektiv og tenke som så at nå er det ”over” og jeg skal tross alt være takknemlig over at jeg ikke befinner meg i den samme triste tilværelsen som foreldrene mine gjorde.

Jeg har vært redd for å la selvmedlidenheten ta overhånd, vært redd for å synke ned i en mørk kjeller for så aldri å komme meg skikkelig opp igjen. Slik har jeg holdt tankene og følelsene i sjakk i mange år uten at jeg tror det har gagnet meg noe særlig. Tvert imot. Det har kostet mye krefter å legge lokk på kaoset, og prisen jeg har måttet betale har vært dyr. Spesielt i forhold til relasjoner til de viktigste menneskene i livet mitt.

Skrivingen har tvunget meg til å lette på lokkene; minnes de aller vanskeligste opplevelsene og saumfare de mørkeste krokene fra en tid som begynner å bli veldig lenge siden. Jeg hadde jo trodd det skulle ha en positiv og terapeutisk effekt å sette ord på alt og lette litt på trykket, men i stedet for kjente jeg depresjonen komme krypende. Dagene ble tunge, svarte og meningsløse og jeg ville ikke en gang stå opp om morgenen. Det eneste jeg hadde lyst til var å dra dyna godt over hodet og være likegyldig til alt og alle. Det har vært fryktelig smertefullt og jeg har mange ganger hatt lyst til å gi opp skriveriene. Legge lokkene forsvarlig på plass igjen og fortsette med gammel, trygg og kjent strategi.

Men noe i meg har strittet imot og jeg har hardnakket nektet å bukke under for depresjonens kvelende fornemmelser. Jeg har på en måte ikke hatt noe annet valg enn å fortsette med dette energikrevende dypdykket ned i ubehagelige rom. Krefter er blitt satt i sving som jeg ikke er herre over, og sakte men sikkert begynner det å gå opp for meg at jeg ikke trenger å være en marionett i mitt eget liv. En marionett som alltid har vært styrt av minner fra mange år tilbake.

Hvorfor ikke heller bruke dyrebar energi på å ta et endelig grep om tilværelsen, ta et oppgjør med alle disse demonene fra en fortid som ikke fortjener all den oppmerksomheten som faktisk kreves for å holde dem i sjakk? Hvorfor ikke begynne en gang for alle og løsne litt på det jerngrepet som fortiden alltid har hatt på livet mitt?

Det høres enklere ut enn det sikkert er, men jeg må ta den kampen før eller siden. Jeg er klar for å bryte denne onde sirkelen slik at den ikke føres videre til neste generasjon. For alt jeg vet, har den kanskje eksistert i mange nok generasjoner allerede.

Vær ”Den ene” for allesammen

Unicef sitt Den Ene prosjekt som fokuserer på norske barns oppvekstkår har resultert i mange reflekterte bloggposter. Litleheten har allerede kommet med sitt bidrag i denne bloggen, og nå kommer Tenkeritenkera med sitt:

Jeg hadde heller ingen ”ene” i livet mitt den gangen jeg kunne trengt det; da tilværelsen fortonte seg ensom og trist på grunn av foreldrene mine som hadde nok med seg selv og sitt. Mennesker som skulle komme til å bety noe for meg kom og gikk med jevne mellomrom, men til tross for at disse menneskene av ulike grunner var viktige i perioder av livet, var det ingen som utmerket seg utover det at de kanskje hjalp til med å lette litt på trykket. Det kunne for eksempel dreie seg om en lærer, nabo eller venninne som ”så” meg og hemmeligheten min i korte glimt. De hadde allesammen én ting til felles: De syntes synd på oss barna og foraktet foreldrene mine.

Mine foreldre er ikke slemme mennesker. Det de gjorde, var ikke med overlegg. De tenkte ikke at ”nå skal vi være skikkelig fæle med barna våre, la oss drikke oss snydens og lage et himla bråk hver eneste helg”. De var ikke onde. De gjorde det beste de kunne utav sin egen situasjon. Det kunne vært verre. Det kunne selvfølgelig også vært bedre. Men det var det altså ikke. Det var det det var, rett og slett.

Det siste jeg trengte var noen som så ned på foreldrene mine. Det mange kanskje ikke forsto, var at uansett hvor galt det var det de drev med så var det tross alt mamman og pappan min det dreide seg om. Jeg kommer fra dem og de vil for alltid være en del av meg. Deres smerte var like mye min smerte, deres skam var også min. Det at noen ristet på hodet over deres gjøren og laden, gjorde at jeg følte meg liten og om mulig enda mer skamfull. Det at noen snakket bak ryggen deres og vekslet medlidende blikk utenfor deres synsvidde, la tunge stener til byrden for ei lita jente som kun hadde ett eneste ønske: At foreldrene hennes skulle bli vanlige A4 mennesker, med vanlige 9 til 4 liv. Hun ville slippe disse blikkene fyllt med avsky, slippe ydmykelsen ved å overhøre hviskende samtaler hvor folk skrøt av hvor kløktig de gjemte brennevinet sitt så moren hennes ikke skulle få tak i det, hvor de underholdt hverandre med fylle historier hvor foreldrene hennes hadde hovedrollene. Det at de i neste øyeblikk strøk en trøstende hånd over kinnet hennes og så på henne med forståelsesfulle øyne, gjorde skammen komplett.

Den ideelle ”ene” for meg den gang ville vært et menneske som ikke bare var der for meg eller så den problematiske situasjonen jeg befant meg i, men som også evnet å behandle foreldrene mine med respekt. Noen som ikke dømte dem utifra handlingene deres, men som også tok i betraktning hvorfor de gjorde som de gjorde og skjønte at drikkingen var en flukt fra en virkelighet de ikke orket å forholde seg til. En person som ikke rynket pannen når han fikk innblikk i hvordan tilværelsen utartet seg bak fasaden vår, eller som sladret om det han hadde sett. Noen som skjønte at foreldrene mine drakk for å døyve en smerte de ellers ikke greide å hanskes med, fordi de ikke hadde kapasitet til å gjøre det annerledes. Jeg kan ikke huske å hatt noen slike i livet mitt. Men jeg husker utmerket godt sladrekjerringene som frydet seg over å servere siste tragiske nytt til nabokaffen. Jeg glemmer ikke dobbeltmoralen hos mennesker som visste men likevel valgte å lukke øynene til det som foregikk mens de proklamerte høylydt hvor bekymret de var for oss barna. De var bekymret for oss, men de gjorde ingenting annet enn å snakke om det. Det er når jeg ser tilbake på disse opplevelsene jeg føler bitterhet som voksen. Det er møtet med slike mennesker som har spikret seg fast til minnet mitt.

Vær “Den ene” ved å være et medmenneske for allesammen, uansett.

Når jeg blir stor

Jeg gledet meg alltid til å bli voksen, til selv å bli herre over mitt eget liv og ikke være prisgitt de voksne som sviktet gang på gang. Barndommen kunne ikke bli fort nok overstått, da skulle jeg nemlig omgi meg med mennesker som ikke ga løfter de aldri kunne holde. Det skulle bli så innmari fantastisk bra. Ingen høye stemmer, ingen vold, ingen fulle foreldre skulle bli med inn i det livet som ventet meg så fort all elendighet var overstått. Endelig skulle jeg bli lykkelig. Endelig skulle jeg bli fri. Fri til å nyte dagene, fri til å velge bort det som er vondt. Jeg skulle få egne barn som skulle vokse opp på helt andre premisser. De skulle komme i første rekke, være min prioritet med omsorg, kjærlighet og middagsrutiner. Jeg lå ofte og drømte om dette om kveldene, fantaserte om en idyllisk tilværelse uten smerte og angst. Mens jeg lå i sengen min og lyttet til fyllebråket som økte i takt med alkoholinntaket inne på stua, var det disse fantasiene som holdt motet mitt oppe. De gjorde at jeg holdt ut hverdagssorgene, og hjalp meg gjennom skolegang med greie resultater. En dag reiser jeg langt vekk. En dag visker jeg bort alt, og begynner på nytt med blanke ark og fargestifter til.

Jeg blir voksen og flytter for meg selv. Jeg studerer og får meg en jobb.  Men ingenting går som planlagt. Tvert imot. Jeg blir ikke lykkelig til tross for det fysiske fraværet av fulle foreldre. Livet blir tungt, grått og trist. Lykkefølelsen oppnår jeg gjennom alkoholen. Den frigjør meg for en stakket stund, tar bort tristheten og fyller meg med håp. Jeg fester mye, og gjør mye dumt og uforsvarlig i fylla. Heldigvis skjønner jeg mønsteret før det blir for sent, og før det blir umulig å komme seg utav den onde sirkelen. Men det blir nok en sorg. Hva gjør jeg nå som jeg ikke kan blåse ut med en fest i ny og ne?

Der skjønner jeg at jeg trenger profesjonell hjelp, og prøver flere varianter av både klassisk og alternativ behandling. Det hjelper for korte perioder, men problemet er vel at jeg gir meg når det blir for tøft. Etter å ha fortalt livshistorien min, grått mine modige tårer og gjort alle hjemleksene, overbeviser jeg terapeutene om at jeg har fått det mye bedre og takker for meg.

Deretter isolerer jeg meg mer og mer i min egen verden, og synes forferdelig synd på meg selv. Ingen forstår meg. Det er nemlig synd på meg, jeg er et offer – det må de da forstå? Kan de ikke ta mer hensyn, være snill med meg og tenke på meg? Det jeg har opplevd i barndommen har gjort meg til et egosentrisk monster, som ikke kan få nok av sin egen selvmedlidenhet. Jeg blir sjalu og bitter på alle andre som klarer livet bedre enn meg. De dårlige dagene blir det etter hvert mange av, og jeg sliter med dårlig humør og depressiv tankegang. Alt er svart. Alt er negativt. Ingen liker meg. Jeg er verdiløs. Jeg luller meg inn i tristhet og selvmedlidenhet og kan ofte ikke få nok av å tenke på meg selv og mitt. Jeg lider om kapp med andre mennesker som har det vondt, og blir fort fornærmet når disse får mer oppmerksomhet. Forventningene jeg har til omverdenen er enorme, og ingen vil noensinne klare å innfri dem. Det er nok ikke lett å være nær meg, det er heller ikke mange som får komme så nærme. Jeg holder verden på armlengs avstand med et falske smil.

Midt oppi tristheten kommer barna til verden. Nå skal det bli bra. Nå skal jeg bli lykkelig. Jeg klamrer meg fast til lovnader om morslykke og gleder meg til at alt endelig skal bli som jeg hadde tenkt. Barna mine er heldige som får en mamma som meg, tenker jeg fornøyd. De skal slippe utrygghet og sorg, de skal få det livet jeg alltid ønsket meg. Middag på bordet, boller i ovnen og rene klær i skapene, pent brettet sammen. Hjemmet skal være kjemisk fritt for krangling og klirring. Slik blir det dessverre ikke. Jeg klarer ikke å finne gleden i det å være mamma, og jeg føler meg like tung og trist som før. Den berømte morslykken lar vente på seg og jeg klarer ikke å være glad. Strever med vanskelige følelser. Sjalusi. Mine barn har det mye bedre enn det jeg noensinne kunne drømme om i min egen barndom, noe jeg i mine vanskeligste stunder føler som fryktelig sårt. Det kortslutter inni meg idet det går opp for meg at jeg heller ikke kan beskytte mine små mot allverdens farer. Bare tanken på at de noensinne skal oppleve at noen er slemme mot dem, at de skal være redde, er mer enn jeg kan takle. Der og da går rullegardinen ned, og jeg blokkerer ubevisst båndene mellom oss for å beskytte meg mot noe så til de grader smertefullt.

I et klart øyeblikk ser jeg meg selv plutselig utenfra og der og da går det opp for meg at jeg er i ferd med å bli like distansert som min egen mamma var ovenfor meg.  Det er sjokkerende å se meg sitte der fjern i blikket med kaffekoppen og bare svare ”ja og ha” til det barna har å formidle. Jeg synes jeg kjenner igjen den samme sårheten i mine barns øyne som jeg selv hadde som lita jente, og da blir jeg redd! Dette skulle jo ikke skje med oss, vi skulle jo være forbildet på alle kjernefamilier! Her skulle det være omsorg, nærhet og tilstedeværelse, latter og moro.. I stedet for var det blitt kjølig distanse og påtvunget interesse for mine barns daglige liv. Jeg skjønte at jeg trengte grundig profesjonell hjelp. Hjelp til å bli den mammaen jeg har potensiale til å være og hjelp til å forhindre at mine sår føres videre. For å klare dette, skjønte jeg at jeg ikke må feige ut når det blir for vanskelig.

Den hjelpen får jeg nå, og jeg tror dette skal bli bra.

Strekk ut en hånd…

Julen nærmer seg og familier samles for å feire, hver på sin måte, hver med sitt uttrykk. Noen er opptatt av det religiøse budskapet, mens andre benytter anledningen  til å tilbringe kvalitetstid med familie og venner. Julegaver lages eller handles inn, juletrær kommer i hus og det dufter lunt av syv sorter i mange av de tusen hjem. Spente barneøyne tindrer om kapp med lysende dekorasjoner og glitrende pynt, mens julen smyger seg rolig inn og finner sin plass i hver krinkel og krok.

Mange gleder seg dessverre ikke til julen. Det som er trist ellers i året, blir ekstra trist nå. Noen skal kanskje feire for første gang uten en kjær som de mistet i året som var, noen har av ulike grunner ikke kontakt med sine nærmeste og skjuler ensomheten med tapre smil mens andre gruer seg til at alkoholen forandrer menneskene de er glade i og det blir bråk og vold.

Jeg gledet meg aldri til jul. Jeg gledet meg til januar, til det hele var over; tomflaskene pantet og julefylla over. Det eneste juleønsket jeg hadde, var at foreldrene mine skulle være edrue og snille med hverandre. Men det skjedde aldri, og til tross for at alle forutsetningene var på plass for en vellykket feiring, som gaver, pyntet tre og deilig mat, ødela alkolen alltid til slutt.

Julen er også tid til ettertanke, og dersom du denne julen bestemmer deg for å gjøre noe anereledes, kanskje du kan gjøre noe for en av disse barna? Du vet kanskje om noen i klassen til dine egne barn, eller naboer som sliter med disse problemene? Kanskje du strekker ut en hånd og viser litt ekstra oppmerksomhet, det er ikke mye som skal til..

Den første gangen…

Det er midt i natten. Høylydte, desperate stemmer trenger seg inn i drømmene mine. Døren går opp med et smell og lyset slås på. Jeg ristes utav søvnen idet mamma faller tungt over meg, og livredd oppdager jeg kloremerker i ansiktet hennes. Det lukter rart og ekkelt. Hun gråter og snakker til seg selv mens hun prøver å reise seg opp: ”Jeg skal vise det helvetes mannfolket. Drittsekk. Barna hans skal få se den jævla drittsekken.” Det er ikke stemmen hennes som snakker, men en ulende lyd som presses ut mellom sammenbitte tenner. Hun ser på meg, men ser meg ikke.

Jeg skimter den tynne, søvnige skikkelsen til storebroren min i døråpningen idet dynen blir revet av meg. Han tviholder på kosebamsen og stille tårer renner fra redde øyne. Vi blir dratt inn i stua og slengt oppi sofaen hvor det sitter folk vi ikke kjenner som ler og skråler. ”Næmen hva har a gjort nå da?” Hører jeg menneskene rundt meg si og jeg ser pappan min sitte sammensunket i TV stolen sin med et fårete smil. Han får øye på meg med sløvt blikk og lurer på om jeg er våken så seint på natta? Stemmen hans er også rar og han snakker som om tunga har krøll på seg. Samtidig snubler mamma bort til ham og kjefter høyt at hun skal vise barna hvor jævla slem han er. Kaster seg over ham, lugger og slår. De sloss rett foran øynene på oss.

Der og da kortslutter det. Verden stopper. Jeg svever ut av den redselsparalyserte kroppen min og observerer kaoskalaset ovenfra. To små pysjkledte skapninger sitter sammenkrøket i sofaen, omgitt av fulle folk som beveger seg i en tåkete saktefilm. Mamma som hyler, skriker og slår. Pappa som prøver å roe ned og få henne i seng mens han strever med å holde seg på bena. Han unnskylder kona ovenfor gjestene som sitter der og gliser og rister på hodet over mamman min sitt raseri. De gjør av narr av henne seg imellom. Fyllikene. De latterliggjør henne og himler med øynene.

I magen min begynner den første, kvalmende fornemmelse å spire frem, starten på en følelse som trofast skal tynge meg for alltid. Redselen. Skammen. Angsten. Skuffelsen. Bitterheten. Sinnet. Smerten. Utryggheten. Alt dette, samlet i en knute i magen. En knute som skal gnage seg gjennom helger, høytider og ferier.

– – –

Dette var mitt aller første bevisste møte med foreldrefylla. Jeg var fire år. Jeg husker alt. ALT. Dersom du som leser dette er en slik som luller seg inn i troen om at små barn ikke husker og lever i lykkelig uvitenhet, så håper jeg dette har gjort inntrykk. Om du, partneren din eller dere begge to, utsetter barna deres for denne type scenario, så vit ihvertfall at de husker, de vet, de har det vondt og det er din skyld. Du er den eneste som kan forandre denne situasjonen, ingen andre. De har ikke bedt om dette, men de har ikke noe annet valg enn å bli hos deg. De kan ikke dra sin vei, stikke av fra det hele, deres skjebne er i dine hender og det er ditt, bare ditt, ansvar å la de slippe og leve under slike forhold. Du er den eneste som har et valg, du er den eneste som kan slutte å drikke.

Drikkekultur

Julebord. Russefeiring. Fredagspils. Utdrikkningslag. Champagnefrokost. Vinsmaking. Juleøl. Happy-hour. Cocktailselskap. Fest. Drikkespill.

Alkoholen har hedersplass i mange begivenheter. I mange tilfeller med måtehold. I altfor mange tilfeller uten. For mine foreldre dreier det seg aldri om et lite glass, de må drikke til det er tomt. Til de mister kontrollen og det blir bråk og spetakkel, og de avslutter alltid begivenheten uten stil. De er aldri alene om det. De omgir seg med mennesker som har samme drikkemønster som dem. Svirebrødre kaller vi det på godt norsk.

I mange foraer hvor det drikkes er det slett ikke slik. Mange klarer å modere seg og kan fint stoppe etter ett eller to glass. Men hvor mange er det egentlig som ikke klarer det? Og hvor mange mennesker plages av andres alkoholforbruk? Jeg har lest at alt fra 150.000 til 200.000 barn lider under foreldrenes drikking for eksempel. Stemmer dette virkelig? Er ikke det forferdelig mange? Jeg har dessuten hørt at alkoholmisbruk koster det norske samfunn rundt 20 milliarder kroner hvert år. Dersom disse tallene medfører riktighet, er det ikke noe som skurrer forferdelig høyt? Eller er dette fiktive tall fra avholdsbevegelsen som brukes i deres skremselspropaganda? La oss si at det er avholdbevegelsen som har smurt litt tjukt på, og at det kanskje ikke dreier seg om mer enn havlparten for eksempel. E r det ikke fortsatt tall vi burde bekymre oss veldig over?

Jeg ser ikke mange tegn til bekymring. Tvert imot. Nå som jula nærmer seg, blir vi gjennom landets største aviser introdusert for den ene juleøltesten etter den andre. Ekspertene diskuterer hvorvidt juleakevitten skal være kald, varm eller lunka. For ikke å glemme de gode julevinene som skal akkopagnere de forskjellige delikatessene som nytes i de tusen hjem. Dette er seriøse greier det skrives seriøst om. Alkohol er kultur, og nåde deg om du sier noe stygt om den. Det er ikke populært å uttale seg kritisk om alkohol og dens skadevirkninger, og man blir raskt stemplet som fanatsisk religiøs dersom man våger. 

Men er dette sunn drikkekultur eller snarere en ond sirkel? Er det virkelig akseptabelt at alkoholen har tatt seg slik til rette når man vet hvor mye skade den gjør? Er det en menneskerettighet å drikke seg dritings? Er det en menneskerett å ha fri tilgang på noe som til de grader skader så mange? Er det ikke på tide å ta en grundig debatt på hva slags rolle alkoholen bør ha i et såkalt opplyst samfunn?

Denne bloggen beskriver noen skadeskutte menneskers oppvekst med alkoholen som hedersgjest i familien, og det er kommet mange sterke reaksjoner på historiene vi forteller. Mange kjenner seg igjen og alle synes dette er trist. Jeg er hverken militant avholdsmenneske eller fanatisk religiøs, men jeg får litt sånn ”keiserens nye klær” følelse av det hele. Alle ser at fylla har skylda for mye tragisk, men kan likevel ikke annet enn å bli med på festen når sjansen byr seg. Helt til kanskje en dag en liten pjokk avslører hele selvbedraget ganske enkelt med:

”Julebord. Russefeiring. Fredagspils. Utdrikkningslag. Champagnefrokost. Vinsmaking. Juleøl. Happy-hour. Cocktailselskap. Fest. Drikkespill. Det er fali det”.

Hadde jeg bare visst..

I min barndom eksisterte ikke den virtuelle verden. Det var ikke PC-er på hvert et fang eller lettvint tilgang på alt det hjertet kunne begjære av informasjon. Vi hadde TV med kun en kanal, samt aviser og bibliotek som viktigste informasjonskilder den gangen. På en måte var det vel egentlig greit å ikke hele tiden vite alt. Men på grunn av dette hendte det aldri at jeg leste om mennesker med alkoholproblemer eller så reportasjer om barns situasjon i familier som slet med den slags. Dette var et tema man ikke snakket om og kanskje heller ikke skrev så mye om. Ihvertall ikke i min sfære, og jeg tenkte derfor at jeg var alene om mine bekymringer.

Jeg var godt voksen da jeg leste boka til Paal-André Grinderud, og for første gang var det noen som satte ord på akkurat det jeg hadde opplevd i hele min barndom. En som visste selv hvordan det var å leve som gissel av alkoholen. Han beskrev livet som det hadde vært for meg, redselen, ensomheten, ansvarsfølelsen. Alle disse følelsene jeg aldri hadde analysert eller tenkt at var noe spesielt ved. Det bare var sånn. Jeg var alltid redd. Alltid ensom. Og jeg følte alltid et enormt ansvar for foreldrene mine. I det hjemmet jeg vokste opp i, var det ikke rom for noen analyse eller refleksjon av hvordan livet var. Man måtte bare komme seg gjennom det.

Paal-André ble et vendepunkt. Han åpnet døren inn til en verden full av tabuer og hemmeligheter. En verden der kun ofrene hadde hatt nøkkelen. Hans tragiske livshistorie ble for meg en enorm inspirasjon til å komme meg videre i livet mitt. Vissheten om at jeg ikke var alene om å ha opplevd dette, og vissheten om at de vanskelige ettervirkningene jeg slet med var noe vi var flere om, ble en trøst.  

Det verste  med det å vokse opp med alkoholikerforeldre var ensomheten og skammen. Dersom jeg hadde visst den gangen jeg levde midt oppi kaoset at det var andre barn som også grudde seg til helger, jul og påske og som skammet seg over hjemmesituasjonen sin, så tror jeg hverdagen hadde vært lettere å takle.

Du ser det ikke på oss..

Jeg er et helt vanlige menneske. Du ser meg på gaten der jeg haster forbi deg i rushet like målrettet som alle og enhver. Jeg er kanskje naboen din, kollegaen din eller til og med sjefen din. Jeg er tilsynelatende velfungerende, skolert og muligens såkalt vellykket. Jeg går søndagstur i skogen med familien, raker løv i hagen og andre normale ting.

Jeg var en tryllekunstner. Jeg var flink jente som ordnet opp der foreldrene mine rotet det til. Jeg fikset på fasaden og ryddet opp knuste glass og luftet ut fylla slik at ingen fikk vite. Jeg skjulte alle spor slik at hemmeligheten forble hemmelig. Der de andre barna var misfornøyde fordi lek ble avbrutt av dekket middagsbord, latet jeg som jeg var like skuffet der jeg lusket hjem velvitende om at den virkelige skuffelsen var at jeg måtte lage min egen. 

Utad var jeg tøff i trynet og full av selvtillit. Jeg var kanskje den irriterende jenta i klassen din som laget intriger og baksnakket. Som festet i helgene og forelsket seg hvert femte minutt. Den jenta du sikkert ikke hadde mye positivt å si om.

Idag ser du en kvinne som lever et normalt A4 liv. Men du ser ikke hjertet som banker redd og usikkert dersom du er uenig med meg, kritiserer meg eller utfordrer meg. Du ser ikke litenheten og utenforheten i det unnvikende blikket mitt der jeg febrilsk forsøker å komme meg unna med et avvæpnende smil. Smil som går på autopilot.

Det er mange av oss voksne barn av alkoholikere, men jeg kjenner dem ikke. Du ser det ikke på oss fordi vi leverer feilfritt skuespill hver eneste dag. Vi burde fått Oscar for beste forestilling.